REINHEIMEN

Hvor årets vintertur skulle legges var en utfordring i seg selv, da det ikke har kommet store snømengder denne vinteren. Men vi dro avgårde mandag morgen mot Reinheimen. Det viste seg å bli en fantastisk 5 dagers tur, med start og slutt ved Billingen Sæter. Vi fikk alt fra sol og lett føre til snøbyger og dårlig sikt, men den forventede vinden lot vente på seg. Det ble en tur med fokus på navigasjon, våkne veivalg, snøhule og kantgrop, leirliv, bruk av bensinbrenner og organisering i små grupper. Det jeg vil gå nærmere inn på under er derfor hvordan vi kan gjøre våkne veivalg ved hjelp av 1:3-normen og 10-graders metoden i terrenget, og når de ulike er mest hensiktsmessig å bruke.

Foto: Privat

Når vi skal navigere i skredfarlig terreng hjelper det lite med all verdens kunnskap om snø og skred, med mindre man kan ta våkne veivalg. Med det menes å lese terrenget, være oppmerksomme, se seg rundt, vurdere og foreta valg. I følge Nils Faarlund er våkne veivalg mottoet for "den norske modellen" og innebærer å gå rundt (Horgen, 2010). Det vil si å unngå flaksnø i lesider med en helling på mer enn 30 grader når høydeforskjellen er over 5 meter (Horgen, 2010). Men å unngå brattere terreng enn 30 grader og unngå skredfarerisikoen kan være vanskelig hvis man ikke vet nøyaktig hvor bratt terrenget er. Hvor langt unna må man være for å være trygg for skredfarerekkevidden? Og hvordan gjør man målinger av skredfarerekkevidden i terrenget?

1:3-normen (20-graders metoden):
1:3-normen tar utgangspunkt i at skred ikke går lenger ut enn tre ganger høyden på fjellsiden. Det vil si at dersom en fjellside er 100 meter høy, vil ikke skredet være lenger enn 300 meter langt. Mange kaller denne metoden også for 20-graders normen, fordi om vinkelen fra der man står til toppen av løsningsområdet i fjellsiden er ca. 20 grader eller mindre, er man på trygg avstand. For å måle siktevinkelen er det enklest å ha et speilkompass med klinometer. I kompasset er det en pendel og en gradeskive i kompasshuset, som skal måle hellingen mot horisontalplanet. Derfor er det viktig å holde langsiden av kompasset horisontalt, for å få en mest mulig nøyaktig måling. Gradeskiven skal stilles inn slik at pendelen henger pekende på 0 når man holder kompasset vertikalt. Deretter sikter man med kompassets langside opp mot det potensielle løsningspunktet. For å gjøre det mest mulig nøyaktig, kan det være lurt å stille seg ned på kne, for å komme så nærme bakken som mulig. Speilet gjør det lettere å lese av siktevinkelen, og stilles inn slik at man kan lese av kompasshusets gradeskive i speilet. Er siktevinkelen under 20 grader, står du på trygg avstand i følge 1:3-metoden.

10-graders metoden: 
I visse tilfeller kan 1:3-metoden være lite hensiktsmessig å bruke. Det kan for eksempel være i passasjer eller daler hvor sidene er brattere enn 30 grader. Skulle man fulgt 1:3-modellen slavisk, ville den gjort det vanskelig å forflytte seg i slikt terreng og generelt i fjellheimen. Når terrengprofilen og vurderingen gjøre det mulig, kan man benytte seg av 10-graders metoden på slike områder som har en markant overgang til dalbunnen, og på den måten bevege seg der 1:3-metoden egentlig sier det er utrygt. 

Det første man gjør er å finne 10-graders punktet i terrenget ved hjelp av kompass med klinometer. Det er viktig og ikke eksponere seg for skredfare når man lokaliserer 10-graders punktet, og derfor kan det være lurt å stå på siden av skredbanen under utførelsen. På høyde med 10-graders punktet, til siden for skredbanen, måler man siktevinkelen. Siktevinkelen måles på samme måte som ved 1:3 normen, altså på toppen av det potensielle løsningsområdet. Vinkelen man får puttes inn i en formel; (a = b - 5 grader). Hvis man får en vinkel på 35 grader og putter den inn i formelen, vil svaret se slik ut; a = 35 - 5 grader, altså er a = 30 grader. Dette betyr at dersom siktevinkelen er 30 grader eller mindre, kan man passere trygt. 

Foto: Privat

Hvilken metode bør brukes når?
Horgen skriver at 1:3-normen bør brukes i planleggingsfasen, i prinsippet underveis og ved planlegging av leirplass. Ved en leirplass hvor man skal oppholde seg over lengre tid, som for eksempel en natt, er det lurt å ha rikelig med sikkerhetsmargin. I tillegg er 1:3-normen et fint utgangspunkt både i planleggingen og underveis på turen, fordi den er lett i bruk og gir tilstrekkelig med sikkerhet i de fleste tilfeller. Det er likevel viktig å huske på at ikke en gang 1:3-normen kan gi 100% trygghet for skredfare, siden skred kan løses selv i terreng under 30 grader, og få en siktevinkel helt ned i 18 grader. Dette kan skje der dalbunnen er jevn, det er ekstremt skredvær og skredrekkevidden lang ved at skredbanen er ideell. Av den grunn er det svært viktig å lese vær- og snøforhold lokalt, slik at vi vet hvor forsiktige vi må være.

10-graders metoden benytter man etter behov. Når man skal bruke den blir en vurderingssak, basert på erfaring, vurdering av terreng og skjønn. Men den er fin å bruke for å slippe og eksponere deg selv og gruppen for skredfare, og brukes ofte i passasjer som er for trange til at 1:3-metoden tillater å bevege seg der. Da kan 10-graders metoden gi en revurdering av terrenget å se om det likevel er forsvarlig å forflytte seg gjennom passasjen. 

Morgenstund har gull i munn. Foto: Privat

Litteraturliste:
Horgen, A., & Unsgård, J. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforl.