GOD "KOK"

Da var det tid for høstens årlige veiledertur, og i år ble vi en stor gjeng på elleve stykker som skulle på tur. Armando og Henning fra B3 hadde laget et opplegg for oss studentene fra B1, B2 og Outdoor education. Turen gikk til Engjadalen i Gaupne hvor vi skulle ha camp og drive basisfriluftsliv de neste tre dagene. I år var vi heldig med været, noe som gjorde at guttene valgte hengekøye fremfor gapahuk. Utsikten var upåklagelig og fjellet hadde kledd seg i de vakreste fargenyanser vi noen gang hadde sett. Alt i alt var det en knallbra tur hvor kos og lek sto høyt på programmet, i tillegg til en innlagt topptur til Vorfjellet (1209 moh). B2 skulle også stå for middagen den andre dagen, og hadde fått i oppgave å bruke kokegrop. Dette var nytt for meg og derfor vil jeg videre i innlegget se litt nærmere på hvordan man lager kokegrop.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Kokegrop
Det finnes flere måter å lage kokegrop på, men hovedprinsippet er at vi pakker inn maten og lar den ligge tildekt sammen med oppvarmede steiner, slik at den "tørrkokes" (Foolade, 2009). Først gravde vi et hull i bakken. Størrelsen på gropen avhenger av hvor mye man skal koke, og dybden avhenger av hvor flate steiner man finner. Vi skulle tilbrede et lammelår og lagde dermed gropen stor nok til at den fikk plass. Torven tas vare på slik at den kan bli brukt som lokk når lammelåret skal kokes.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Rett ved campen fant vi store, flate steiner, som vi brukte både i bunnen og på sidene for å få et jevnt og godt kokeresultat.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Deretter fyrte vi opp et bål i gropen, og la steinen oppå bålet. Poenget er at bålet skal brenne helt ned for at steinene skal bli ordentlig oppvarmet, noe som i vårt tilfelle tok cirka 1 1/2 time.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Imens ble lammelåret lagt i folie og nærmest dynket i hvitløk, fersk rosmarin og olivenolje. Når det var gjort ble bålet tatt ut av gropen slik at kullet lå igjen, og lammelåret ble lagt nedi. Deretter fylte vi på med torv og jord slik at det ble helt tett, noe vi lett kunne avsløre hvis damp slapp ut. Det tok cirka 2 timer fra vi begynte å grave grop, til lammelåret var på plass og gropen tettet igjen. Lammelåret "kokte" i 4 timer og trengte ikke tilsyn underveis. Dette ga oss frihet til å ta en liten topptur før resten av middagen skulle tilberedes.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Lammelåret hadde en utsøkt smak, og alle sa seg enige i at det var den beste middagen de hadde smakt som student. Noe av grunnen til det kan skyldes at den ble spist i vakre omgivelser, men også på grunn av at den fikk koke i sin egen kraft. I tillegg var temperaturen høy i starten, men avtok etter hvert, noe som er svært annerledes enn ved bruk av stekeovn hvor varme blir tilført hele tiden (Foolade & Løvøy, 2009). En ting er hvertfall sikkert - det blir ikke siste gang med lammelår i kokegrop!









Litteraturliste:
Foolade, E. (2009) Historien bak kokegropene. Hentet fra http://www.natursekken.no/c1187998/artikkel/vis.html?tid=1212412&within_tid=1188274
Foolade, E., Løvøy, M. (2009) Hvordan lager vi kokegrop i dag? Hentet fra http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1234129&within_tid=1188274

HØYFJELLSTUR

Allerede uken etter kano- og kajakkturen, var det dags for noe helt nytt, nemlig en 7-dagers høyfjellstur. Starten gikk fra Grinde i Leikanger, hvor klassen holdt sammen til onsdag. Deretter hadde alle gruppene planlagt hver sin rute som endte opp tilbake i Sogndal. Sommeren hadde enda ikke sluppet taket, og det ble en uke med mye godt vær, kreative middager, lattermilde kvelder og fine stunder i teltet. I tillegg har jeg aldri sett så mange blåbærglis som etter denne turen. Hovedfokuset på turen var fjellflora og naturkjennskap generelt, derfor skal jeg fortelle litt mer om ti arter jeg fant på fjellet.

Molte

Molte. Foto: Privat

Molte er Nord-Norges egen bærfrukt, og er finnmarks fylkesblomst. Den er særbu, som vil si at den har egne hann- og hunnblomster. Vi kan skille mellom disse ved at hannblomsten er stor og hvit, mens hunnblomsten utvikler de velsmakende, røde bærene. Disse bærene inneholder et høyt nivå av C-vitamin og har lenge blitt brukt i næringsmidler og til medisinsk bruk (Kristoffersen, 2007).

Molten vokser på næringsfattig grunn, gjerne i myr eller fuktig skog. Høyest noterte voksested er på 1400moh. i Gudbrandsdalen, og finnes ellers over hele den nordlige halvkule og enkelte steder på Svalbard (Kristoffersen, 2007).

Blåbær. Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Blåbær
For mange er blåbær den mest populære bærsorten, på grunn av de saftfulle, blåsvarte fruktene som dannes. Disse bærene blir brukt i syltetøy og saft, og er proppfulle av antioksidanter og garvestoffer. På grunn av garvestoffene har blåbær ofte blitt brukt som mageregulerende middel mot diaré. Blåbær er en dvergbusk som blir mellom 10-50 cm høy. Den har grønne, kantete grener, som går både over og under bakken. Dermed kan blåbæren danne store matter (Kristoffersen, 2007).

Blåbær vokser i lyngskoger, myr og hei, og er vanlig i store deler av Europa, men finnes også i Nord-Amerika og Asia (Vik, 2014). I Norge er planten vanlig i hele landet og høyest noterte voksested er 1700 moh. i Jotunheimen.

Perikum

Perikum. Foto: http://www.vega.kommune.no

Perikum eller Johannesurt, blir fra gammelt av gjerne kalt "trylleblomst". Det var fordi man ble blå på hendene om man tok på blomstene, noe som var underlig i og med at blomstene var gule. Dette kan forklares med de svarte kjertlene som sitter i den gule blomsten. Gnir man kronbladene mellom fingrene, avgir den en blå olje. Perikum er en planteslekt i perikumfamilien, med over 450 arter. I Norge har vi kun 5 viltvoksende perikumarter, der de vanligste er firkantperikum og prikkperikum (Sunding, 2009). Firkantperikum kan skilles fra prikkperikum ved at firkantperikum har fire lister på stengelen (firkantet stengel), mens prikkerikum har kun to lister og får dermed en rund stengel. Perikum vokser på bakker, berg og tørre steder i skogen over hele landet, men sjelden lenger enn Nordland (Sunding, 2009).

Snøull. Foto: Marie Navdi 

Myrull
Myrull er en iøyenfallende plante i starrfamilien, med hvite, ullignende dotter i toppen av stengelen. Fra juli til august kan man se plantene stå tett i tett som et snødekt teppe der det er et fuktig og flatt underlag. Myrull er flerårge myrplanter, hvor bladene er flate og trådformede. Blomstene har trådformede dekkblad som vokser ut i lange ullhår ved fruktmodning (Sunding, 2009). I Norge er de vanligste myrullartene snøull, torvull og duskull.

Snøull har kun ett aks i toppen av stilken og vokser enkeltvis på fjellet, ofte i massevegatasjon på store myrflater. Den er mest vanlig på fjellet og høyest noterte voksested er helt opp til 1840 moh. i Jotunheimen. Torvull har i likhet med snøull kun ett aks i toppen av stilken. Den er en av våre vanligste myrullarter og vokser i motsetning til snøull, i tette tuer på fattige myrer og fuktige heier (Sunding, 2009). Torvull er vanlig i alle fjellstrøk, men vokser ikke like høyt som snøullen. Til slutt har vi duskullen som skiller seg ut ved at den har to eller flere aks i toppen av stilken (Kristoffersen, 2007). Den er i likhet med torvull å finne i alle fjellstrøk, og liker seg aller best i myrer, snøleier og andre våte steder.

Skogsnelle

Skogsnelle. Foto: Kristin Vigander Mælum

Skogsnelle er en stråliknende, leddede plante og den eneste snellearten i Norge med sidegrener (Sunding, 2009). Den er eneste gjenværende slekt av Sphenopsida, som i karbontiden dominerte jorden med arter opp til 30 meter. Rester etter disse artene utgjør store deler av jordens kullreserver i dag. Skogsnellen blir mellom 15-50 cm og har en lysgrønn eller blekgrønn stengel. Fra stengelens leddknuter utvikles lysskudd, ofte kuleformede knoller som fungerer som lagringsorgan for reservenæring (Sunding, 2009). På grunn av det store næringsforrådet i stengler og knoller, er det svært vanskelig å bli kvitt skogsnellen, både kjemisk og mekanisk (Sunding, 2009). Blomsten blir brun-gul til hvit-gul med sporekapsler og vokser på fuktig grunn i hele landet, opp til 1300 moh.

Røsslyng. Foto: Marie Navdi

Røsslyng
Røsslyng er en tettgreinet dvergbusk med små nåleformete blader (Kristoffersen, 2009). Blomsten vokser i flere samlinger langs stilken og har en rødfiolette farge. På grunn av røsslyngens sene blomstring, vil vi først på sensommeren se den blomstrende røsslyngen som et fargerikt innslag på fjellet (Kristoffersen, 2009). Planten inneholder mye nektar, noe som tiltrekker seg bier og homler. Dette har gjort at røsslyng har en stor betydning for produksjonen av lynghonning (Kristoffersen, 2009). 

Røsslyng liker seg best i næringsfattig lynghei og berg. Den vokser i lavere strøk i hele landet, og høyeste noterte voksested er 1450 moh. I tillegg er den utbredt i Europa og områder i Vest-Asia og Nordvest-Afrika. 

Stjernesildre. Foto: Marie Navdi

Stjernesildre
Stjernesildre er som navnet tilsier veldig lik en stjerne, med fem hvite kronblad. Den er en helt vanlig plante på fjellet, hvor den overlever ved å kle seg i hår. Stjernesildren krever en fuktig grunn, men er ellers lite kravstor til forholdene rundt seg (Kristoffersen, 2009). 

Stjernesildren kan vokse i snøleier, myr, grus og bekkekanter - altså fuktige steder. Den er utbredt i hele fjellkjeden og kan også bli funnet i Europa og på Grønland. 

Blåklokke. Foto: Marie Navdi

Blåklokke
Den vakre blå blomsten gjør Blåklokken til en av våre mest kjente planter. Ikke uten grunn, da den tar seg godt ut i landskapet. Grunnbladene er hjerteformete og befinner seg helt nede ved roten, mens stengelen er smal og strekker seg opp. De store blå blomstene er klokkeformete, og har tidligere blitt brukt i barneleker. 

Blåklokken liker seg best i åpen skog, enger, heier, tørre bakker og berghyller (Kristoffersen, 2009). Den er vanlig i hele landet og finnes også på Svalbard. Høyest noterte voksested er 2060 moh. i Jotunheimen (Kristoffersen, 2009). At blåklokken kan vokse så høyt, sier noe om hvordan den har klart å tilpasse seg de abiotiske faktorene på høyfjellet, hvor det verken er høy fuktighet, næringsrik grunn, lang vekstsesong eller høye temperaturer. Blåklokken er dermed en av våre mest hardføre planter.



Geitrams

Geitrams. Foto: Marie Navdi

Geitrams er en plante de fleste kjenner, på grunn av dens iøyenfallende og fargerik blomst. I tillegg har planten en kraftig og sterkt forgreinet rotstokk, og kan bli helt opptil 2 meter høy (Kristoffersen, 2009). De store blomstene, med lilla kronblader, sitter i klaser oppover stilken og gjør Geitramsen godt synlig for folks skue. 

Geitrams trives best der det er mye nitrogen i bakken, og finnes i skog, på beitemark, hogstfelt og som ugress i byer. Den er rask til å kolonisere seg etter brann eller skogrydding, og finnes ellers i store mengder langs veier og jernbanelinjer (Kristoffersen, 2009). Den vokser i hele landet og er i tillegg fylkesblomst for Hedmark fylke. 

Sølvvier. Foto: Marie Navdi

Sølvvier
Til slutt har vi den lille busken Sølvvier. Busken kan bli én til to meter høy og har grålodne blader for å unngå uttørking og unngå å fryse. Busken har stilker med to til fire blader og rakler. Raklene kommer samtidig med bladene (Kristoffersen, 2009). Det kan være vanskelig å se forskjell på Sølvvier og Lappvier, men hovedforskjellen er at Lappvier har sittende rakler uten blad, mens Sølvvier har blader (Kristoffersen, 2009). 

Sølvvier er vanlig i hele fjellkjeden, og trives best på fuktige steder. Dette gjør at den helst vokser langs elver og i myr, og er en viktig bestanddel i gråvierkrattet langs elvene (Kristoffersen, 2009).







Litteraturliste:
Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Oslo: Vigmostad og Bjørke.
Vik, U. (2014). Blåbær. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/blåbær
Sunding, P. (2009). Firkantperikum. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/firkantperikum
Sunding, P. (2009). Myrull. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/myrull
Sunding, P. (2009). Perikum. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/perikum
Sunding, P. (2009). Skogsnelle. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/skogsnelle
Vegaflora på nett - gule blomster. (2014). Hentet fra http://www.vega.kommune.no/vegaflora-gule-blomster2?target=print&template=4B77F13EAF023954C1257704004E84DB

KANO- OG KAJAKKTUR TIL KAUPANGER

Da var første tur med 2. klasse friluftsliv gjennomført, og jeg er storfornøyd. Det har vært en innholdsrik tur med en bratt læringskurve. Vi har padlet kano, øvd på livredning i vann, vært på fjelltur til Øvre Haukåsen (farmengården), spist god mat og gravd utedo. I tillegg har vi prøvd ut ulike båltyper som jeg vil fortelle litt mer om i dette blogginnlegget. 

Ett av læringsmålene for turen var å "lære noen grunnleggende ferdigheter i friluftsliv knyttet til leirliv, gapahuk, bål, mat, utstyr og orientering". I den forbindelse snakket vi om ulike båltyper og når de forskjellige båltypene ble brukt. Vi valgte å holde oss til pyramidebål, pagodebål, nying og stubbebål, men det finnes selvfølgelig flere måter å bygge bål på enn disse.

Foto: http://tonnaopaotur.blogspot.no

Pyramidebål er den vanligste båltypen og det mest brukte friluftslivbålet i forbindelse med barn. Bålet bygges opp innenfra med lettantennelig materiale som bark og trefliser. Deretter bygges bålet utover med større og større vedkubber etterhvert som bålet tar ordentlig fyr. Det er viktig å ha en del brensel lett tilgjengelig i starten, slik at man kan mate på til bålet brenner godt. Ulempen med et pyramidebål er at det er svært ustabilt og raser fort sammen, i tillegg til å fungere dårlig under våte forhold. 

Navnet Pagodebål kommer av bålets utseende, som kan minne om et asiatisk pagodetempel. Bålet brenner godt selv om veden er fuktig, og derfor egner pagodebål seg spesielt godt til vinterstid hvor forholdene er våte. Om vinteren må man først grave vekk et område der bålet skal være, slik at bålet ikke synker ned i snøen og kveles av oksygenmangel når det blir varmt (Båltyper: Pagodebål, 2013). Deretter legges tre store vedkupper parallelt med en viss avstand i bunnen. Oppå legges det to nye, litt mindre, vedkubber på tvers, og slik fortsetter man i et par lag oppover. Inne i "pagoden" settes mindre flis, bark og never oppreist, som en pyramide. Pyramiden fungerer som opptenningsmateriale og pagoden fungerer som ly for vind og vær. Samtidig skal det være nok lufttilgang og plass til at gnister og glør skal kunne arbeide seg nedover i treverket (Båltyper: Pagodebål, 2013).  

Her kan du se en video om hvordan man lager pagodebål. Fra 1.09 og utover (Pagodebål, 2011):

Bare å glede seg til morgenkaffen. Foto: http://turtipset.blogspot.no

Den tredje båltypen vi snakket om var noe ukjent for meg og ble kalt en nying. Nying er et bål som før i tiden ble brukt av tømmerhoggere. De overnattet ofte i skogen hvor det alltid var tilgang til frisk ved. Da trengte de et bål som kunne passe seg selv gjennom natten og likevel ha glør til kaffekjelen morgningen etter. En nying kan brenne helt alene i 8 timer, hvis man bare har grove nok stokker, og egner seg derfor godt som nattbål. I tillegg er den veldig praktisk til matlaging. Til en nying trengs tre kraftige stokker (unngå gran, de gnistrer en del). To av disse legges parallelt med litt mellomrom imellom, der det fylles på med kraftige kvister, og deretter tynnere kvister og never. Så legges to ferske pinner på tvers, i hver enda av stokkene. Den siste stokken plasseres over disse igjen. Da får vi en Y, der det kan etterfylles med never og kvist i Y´en så lenge det trengs (Nyingsaga og nyingen, 2002). For å stabilisere nyingen under nedbrenningen brukes to pinner i hver ende, som setter ned i bakken på skrå, og møter hverandre over den øverste stokken. Dette gjør at nyingen ikke raser sammen eller den øverste stokken ruller av, og bålet holder seg natten igjennom. 

Vanskelig med stubbebål, men like blid. Foto: Rebecca Sortland

Stubbebål var den siste båltypen som ble nevnt, og blir også kalt for et kokeplatebål, på grunn av dens jevne overflate. Den avgir god varme og er godt egnet til matlaging, men er litt vanskelig å få til å fungere godt. Dette fikk jeg selv erfare da jeg senere skulle teste et kokeplatebål. Man må ha en rund og tykk vedkubbe som blir plassert på høykant, som en stubbe. Deretter hugges eller sages det dype hakk i den. Nede i de utsagede hakkene legger man lettantennelig materiale som flis og bark, før man tenner på (Å lage bål, 2013). Utfordringen kan ofte være at det kommer for lite oksygen ned i hakkene, slik at flisen og barken ikke tar fyr. Av egen erfaring vil jeg påstå at hakkene mine var for smale slik at jeg nærmest tettet hakkene når jeg fylte på med opptenningsved. Hadde jeg gjort hakkene bredere ville forhåpentligvis flisen og barken tatt ordentlig fyr, og kaffekjelen kunne etterhvert blitt satt direkte på stubben, "kokeplaten", hvor den ville stått stødig. 

Etter å ha lært om ulike båltyper og prøvd de ut i praksis, føler jeg meg nå tryggere på hvilke båltyper som passer best i ulike situasjoner. Jeg føler også at jeg har blitt flinkere til å konstruere forskjellige bål på egenhånd. Kunnskapen min om bål har blitt mye bredere og nå kan jeg benytte meg av andre bål enn bare pyramidebål. Dermed kan man si at både læringsmålet knyttet til bål, men også leirliv og matlaging har blitt nådd. Bål er en stor del av leirlivet og en betydningsfull faktor for matlaging ute. Men aller viktigst - bålet er et samlingspunkt!

Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Litteraturliste:
Båltyper: Pagodebål. (2013). Hentet fra http://89.221.244.58/~nitedals/?p=243 februar 21, 2013
Jacobsen, R. (2013). Å lage bål. Hentet fra http://bushcraft.no/a-lage-bal/
Nying - et bål som varer lenge. (2012). Hentet fra http://turtipset.blogspot.no/2012/12/nying-et-bal-som-varer-lenge.html
Nyingsaga og nyingen. (2002). Hentet fra http://www.adrenaline.no/vandre/2002/nyingsaga/index.htm
Pagodebål. (2011). Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=mrxd6MIJijk
Tønnessen, A., V. (2014). Tur til Rutlin og bålbrenning. Hentet fra http://tonnaopaotur.blogspot.no/2014/12/tur-til-rutlin-og-balbrenning.html