HØYFJELLSTUR

Allerede uken etter kano- og kajakkturen, var det dags for noe helt nytt, nemlig en 7-dagers høyfjellstur. Starten gikk fra Grinde i Leikanger, hvor klassen holdt sammen til onsdag. Deretter hadde alle gruppene planlagt hver sin rute som endte opp tilbake i Sogndal. Sommeren hadde enda ikke sluppet taket, og det ble en uke med mye godt vær, kreative middager, lattermilde kvelder og fine stunder i teltet. I tillegg har jeg aldri sett så mange blåbærglis som etter denne turen. Hovedfokuset på turen var fjellflora og naturkjennskap generelt, derfor skal jeg fortelle litt mer om ti arter jeg fant på fjellet.

Molte

Molte. Foto: Privat

Molte er Nord-Norges egen bærfrukt, og er finnmarks fylkesblomst. Den er særbu, som vil si at den har egne hann- og hunnblomster. Vi kan skille mellom disse ved at hannblomsten er stor og hvit, mens hunnblomsten utvikler de velsmakende, røde bærene. Disse bærene inneholder et høyt nivå av C-vitamin og har lenge blitt brukt i næringsmidler og til medisinsk bruk (Kristoffersen, 2007).

Molten vokser på næringsfattig grunn, gjerne i myr eller fuktig skog. Høyest noterte voksested er på 1400moh. i Gudbrandsdalen, og finnes ellers over hele den nordlige halvkule og enkelte steder på Svalbard (Kristoffersen, 2007).

Blåbær. Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Blåbær
For mange er blåbær den mest populære bærsorten, på grunn av de saftfulle, blåsvarte fruktene som dannes. Disse bærene blir brukt i syltetøy og saft, og er proppfulle av antioksidanter og garvestoffer. På grunn av garvestoffene har blåbær ofte blitt brukt som mageregulerende middel mot diaré. Blåbær er en dvergbusk som blir mellom 10-50 cm høy. Den har grønne, kantete grener, som går både over og under bakken. Dermed kan blåbæren danne store matter (Kristoffersen, 2007).

Blåbær vokser i lyngskoger, myr og hei, og er vanlig i store deler av Europa, men finnes også i Nord-Amerika og Asia (Vik, 2014). I Norge er planten vanlig i hele landet og høyest noterte voksested er 1700 moh. i Jotunheimen.

Perikum

Perikum. Foto: http://www.vega.kommune.no

Perikum eller Johannesurt, blir fra gammelt av gjerne kalt "trylleblomst". Det var fordi man ble blå på hendene om man tok på blomstene, noe som var underlig i og med at blomstene var gule. Dette kan forklares med de svarte kjertlene som sitter i den gule blomsten. Gnir man kronbladene mellom fingrene, avgir den en blå olje. Perikum er en planteslekt i perikumfamilien, med over 450 arter. I Norge har vi kun 5 viltvoksende perikumarter, der de vanligste er firkantperikum og prikkperikum (Sunding, 2009). Firkantperikum kan skilles fra prikkperikum ved at firkantperikum har fire lister på stengelen (firkantet stengel), mens prikkerikum har kun to lister og får dermed en rund stengel. Perikum vokser på bakker, berg og tørre steder i skogen over hele landet, men sjelden lenger enn Nordland (Sunding, 2009).

Snøull. Foto: Marie Navdi 

Myrull
Myrull er en iøyenfallende plante i starrfamilien, med hvite, ullignende dotter i toppen av stengelen. Fra juli til august kan man se plantene stå tett i tett som et snødekt teppe der det er et fuktig og flatt underlag. Myrull er flerårge myrplanter, hvor bladene er flate og trådformede. Blomstene har trådformede dekkblad som vokser ut i lange ullhår ved fruktmodning (Sunding, 2009). I Norge er de vanligste myrullartene snøull, torvull og duskull.

Snøull har kun ett aks i toppen av stilken og vokser enkeltvis på fjellet, ofte i massevegatasjon på store myrflater. Den er mest vanlig på fjellet og høyest noterte voksested er helt opp til 1840 moh. i Jotunheimen. Torvull har i likhet med snøull kun ett aks i toppen av stilken. Den er en av våre vanligste myrullarter og vokser i motsetning til snøull, i tette tuer på fattige myrer og fuktige heier (Sunding, 2009). Torvull er vanlig i alle fjellstrøk, men vokser ikke like høyt som snøullen. Til slutt har vi duskullen som skiller seg ut ved at den har to eller flere aks i toppen av stilken (Kristoffersen, 2007). Den er i likhet med torvull å finne i alle fjellstrøk, og liker seg aller best i myrer, snøleier og andre våte steder.

Skogsnelle

Skogsnelle. Foto: Kristin Vigander Mælum

Skogsnelle er en stråliknende, leddede plante og den eneste snellearten i Norge med sidegrener (Sunding, 2009). Den er eneste gjenværende slekt av Sphenopsida, som i karbontiden dominerte jorden med arter opp til 30 meter. Rester etter disse artene utgjør store deler av jordens kullreserver i dag. Skogsnellen blir mellom 15-50 cm og har en lysgrønn eller blekgrønn stengel. Fra stengelens leddknuter utvikles lysskudd, ofte kuleformede knoller som fungerer som lagringsorgan for reservenæring (Sunding, 2009). På grunn av det store næringsforrådet i stengler og knoller, er det svært vanskelig å bli kvitt skogsnellen, både kjemisk og mekanisk (Sunding, 2009). Blomsten blir brun-gul til hvit-gul med sporekapsler og vokser på fuktig grunn i hele landet, opp til 1300 moh.

Røsslyng. Foto: Marie Navdi

Røsslyng
Røsslyng er en tettgreinet dvergbusk med små nåleformete blader (Kristoffersen, 2009). Blomsten vokser i flere samlinger langs stilken og har en rødfiolette farge. På grunn av røsslyngens sene blomstring, vil vi først på sensommeren se den blomstrende røsslyngen som et fargerikt innslag på fjellet (Kristoffersen, 2009). Planten inneholder mye nektar, noe som tiltrekker seg bier og homler. Dette har gjort at røsslyng har en stor betydning for produksjonen av lynghonning (Kristoffersen, 2009). 

Røsslyng liker seg best i næringsfattig lynghei og berg. Den vokser i lavere strøk i hele landet, og høyeste noterte voksested er 1450 moh. I tillegg er den utbredt i Europa og områder i Vest-Asia og Nordvest-Afrika. 

Stjernesildre. Foto: Marie Navdi

Stjernesildre
Stjernesildre er som navnet tilsier veldig lik en stjerne, med fem hvite kronblad. Den er en helt vanlig plante på fjellet, hvor den overlever ved å kle seg i hår. Stjernesildren krever en fuktig grunn, men er ellers lite kravstor til forholdene rundt seg (Kristoffersen, 2009). 

Stjernesildren kan vokse i snøleier, myr, grus og bekkekanter - altså fuktige steder. Den er utbredt i hele fjellkjeden og kan også bli funnet i Europa og på Grønland. 

Blåklokke. Foto: Marie Navdi

Blåklokke
Den vakre blå blomsten gjør Blåklokken til en av våre mest kjente planter. Ikke uten grunn, da den tar seg godt ut i landskapet. Grunnbladene er hjerteformete og befinner seg helt nede ved roten, mens stengelen er smal og strekker seg opp. De store blå blomstene er klokkeformete, og har tidligere blitt brukt i barneleker. 

Blåklokken liker seg best i åpen skog, enger, heier, tørre bakker og berghyller (Kristoffersen, 2009). Den er vanlig i hele landet og finnes også på Svalbard. Høyest noterte voksested er 2060 moh. i Jotunheimen (Kristoffersen, 2009). At blåklokken kan vokse så høyt, sier noe om hvordan den har klart å tilpasse seg de abiotiske faktorene på høyfjellet, hvor det verken er høy fuktighet, næringsrik grunn, lang vekstsesong eller høye temperaturer. Blåklokken er dermed en av våre mest hardføre planter.



Geitrams

Geitrams. Foto: Marie Navdi

Geitrams er en plante de fleste kjenner, på grunn av dens iøyenfallende og fargerik blomst. I tillegg har planten en kraftig og sterkt forgreinet rotstokk, og kan bli helt opptil 2 meter høy (Kristoffersen, 2009). De store blomstene, med lilla kronblader, sitter i klaser oppover stilken og gjør Geitramsen godt synlig for folks skue. 

Geitrams trives best der det er mye nitrogen i bakken, og finnes i skog, på beitemark, hogstfelt og som ugress i byer. Den er rask til å kolonisere seg etter brann eller skogrydding, og finnes ellers i store mengder langs veier og jernbanelinjer (Kristoffersen, 2009). Den vokser i hele landet og er i tillegg fylkesblomst for Hedmark fylke. 

Sølvvier. Foto: Marie Navdi

Sølvvier
Til slutt har vi den lille busken Sølvvier. Busken kan bli én til to meter høy og har grålodne blader for å unngå uttørking og unngå å fryse. Busken har stilker med to til fire blader og rakler. Raklene kommer samtidig med bladene (Kristoffersen, 2009). Det kan være vanskelig å se forskjell på Sølvvier og Lappvier, men hovedforskjellen er at Lappvier har sittende rakler uten blad, mens Sølvvier har blader (Kristoffersen, 2009). 

Sølvvier er vanlig i hele fjellkjeden, og trives best på fuktige steder. Dette gjør at den helst vokser langs elver og i myr, og er en viktig bestanddel i gråvierkrattet langs elvene (Kristoffersen, 2009).







Litteraturliste:
Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Oslo: Vigmostad og Bjørke.
Vik, U. (2014). Blåbær. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/blåbær
Sunding, P. (2009). Firkantperikum. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/firkantperikum
Sunding, P. (2009). Myrull. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/myrull
Sunding, P. (2009). Perikum. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/perikum
Sunding, P. (2009). Skogsnelle. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/skogsnelle
Vegaflora på nett - gule blomster. (2014). Hentet fra http://www.vega.kommune.no/vegaflora-gule-blomster2?target=print&template=4B77F13EAF023954C1257704004E84DB