VIVE LA FRANCE

Siste turen med B3-gjengen gikk til Frankrike, rettere sagt Correns i Provence. Der skulle vi ha 10 dager med klatring, vinsmaking, fjelltur, marked og enda mer klatring. Solen skinte på dagen, temperaturen var opp i mot 23 grader og vi fikk en liten smak av norsk sommer i oktober. Ettersom vi klatret og bodde i Correns, den første økologiske landsbyen i Europa, vil jeg under fortelle mer om plassen vi besøkte.

Correns. Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Correns. Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Correns er en liten landsby i området Var, i regionen Provence-Alpes-Côte d´Azur, helt syd i Frankrike. Landsbyen er bygd omkring elven Argens. Det er langt fra motorveier, kjas og mas. I Correns lever alle et stille og bedagelig liv, hvor gatene er smale og husene tette. Correns er som sagt den første økologiske landsbyen i Europa og blir ofte kalt en "Bio Village" (Provenceweb, 2016, 28.10). For oss betydde det for eksempel at vi ikke fikk pose på butikken, da dette ble forbudt i juli i år. Vi brukte sekk, fikk pappbokser eller kunne kjøpe handlenett til å bære maten i.

Hovedproduksjonen til Correns er vin, som blir produsert organisk, på lik linje med resten av maten (wikipedia: correns). Bøndene er svært opptatt av å være organiske, og alt fra eggproduksjon til geiteost og vin blir produsert etter dette prinsippet (France-voyage, 2016, 28.10). Hovedinntekten til Correns er oliven, håndtverk, honning og turisme (Immoabroad, 2016, 28.10).

Bare 10 minutters spasertur ut av Correns finner du den fantastiske dalen Sourn. Her kan du spasere på turstier langs elven, hvor det er satt opp toaletter og skilt slik at familier kan tilbringe søndagen ute. I tillegg ligger et av de største klatrefeltene i Provence rett på andre siden av elven, noe som var perfekt for oss. Etter mange timers klatring om formiddagen kunne vi trekke ned til elven og spise lunsjen på en strandbank i solen, før vi fortsatte på nye ruter i klatreveggen helt til solen gikk ned. Det var tydelig at dette klatreområdet var populært, og vi møtte både andre nordmenn, men også tyskere, franskmenn og dansker som var kommet for å klatre.

En av mange steder å klatre. Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Litteratur:
France-voyage. (2016, 28.10). Correns. Hentet fra http://www.france-voyage.com/cities-towns/correns-33443.htm
Immoabroad. (2016, 28.10). Correns. Hentet fra http://www.immoabroad.com/blog/france/provence-cote-dazur/var/correns
Provenceweb. (2016, 28.10). Correns. Hentet fra http://www.provenceweb.fr/e/var/correns/correns.htm
Wikipedia. (2016, 28.10). Correns. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Correns

VEILEDERTUR

På årets veiledertur, skulle vi få prøvd oss som veiledere for en gruppe B1 og B2 studenter. Det ble 3 dager på Kaupangerholten med fokus på leirliv, bål, matlaging og basis friluftsliv. Vi fikk virkelig kjent på hvordan det var å ha ansvaret for en gruppe, og hvordan vi var nødt til å håndtere ulike situasjoner som oppsto underveis. Videre vil jeg fortsette å skrive litt om ulike lederstiler, i og med at dette er noe vi reflekterte mye over i ettertid.

For å bli en effektiv leder, er det viktig å kunne benytte seg av flere lederstiler og ikke binde seg til kun en måte å lede på. Dette er viktig for å kunne tilpasse seg ulike situasjoner som oppstår og omgivelsene rundt. Ulike lederstiler kan være autokratisk, demokratisk eller abdikratisk:

Foto: Privat

En Autokratisk leder er gjerne en fortellende eller selgende leder. Det vil si at man som leder tar avgjørelsen og enten ber gruppen gjøre som man har sagt, eller man prøver å overbevise gruppen om avgjørelsen sin (Priest & Gass, 2005). Man velger gjerne en abdikratisk lederstil hvis risikoen er høy eller det oppstår situasjoner innad i gruppen som gjør at lederen må ta fullstendig kontroll og bestemme hva som skal skje. I disse situasjonene får elevene beskjed om hva de skal gjøre, heller enn at de på egen hånd på tenke seg frem til den beste løsningen selv. Derfor er ikke denne lederstilen det som gir størst rom for læring hos elevene, men en helt nødvendig lederrolle å ta om sitasjonene eller omgivelsene skulle kreve det. Det som gjerne kjennetegner en autokratisk lederstil er at man som leder har en autoritær tilnærming.

En demokratisk leder er som ordet tilsier, mer demokratiske i sine handlinger. De legger gjerne frem forslag til avgjørelse og inviterer gruppen til diskusjon, eller ber gruppen se på problemet og ber om forslag til en løsning. Denne lederstilen åpner opp for mer ansvar og deltakelse hos gruppen, og gir i større grad rom for læring. Likevel er det ofte at man velger en demokratisk lederstil om forholdene og omgivelsene tilsier at lederen ikke kan slippe helt tak i tøylene hos gruppen. Det kan være både farer i naturen eller forhold innad i gruppen som gjør at lederen beholder deler av ansvaret og kontrollen selv. Kjennetegnet ved en demoraktisk lederstil er at lederen deler ansvaret med gruppa og løser problemer sammen med dem (Priest & Gass, 2005). 

Til slutt har vi en abdikratisk leder. Det er en lederstil som kan virke noe tilbaketrekkende, uten å "abdisere", altså gi fra seg ansvaret (Priest & Gass, 2005). En leder kan legge fram et problem, og be gruppen ta hele avgjørelsen. Om forholdene tilsier det kan det også være at lederen lar gruppen se problemet selv og dermed finne en løsning av seg selv. Denne lederstilen gir stort rom for læring, i og med at elevene får større rom til å prøve og feile. Men det krever at risikoen er lav og omgivelsene tillater det, slik at det ikke går utover sikkerheten. Kjennetegnet ved en abdikratisk lederstil er gjerne en "leaving to do"-tilnærming (Priest & Gass, 2005), hvor man overlater avgjørelser til gruppa.

Det er viktig å huske på at man som leder og veileder i friluftsliv ikke velger én lederstil og gror fast i den rollen, men at man kan involvere alle tre lederstilene for å bli en effektiv veileder. På veilederturen fikk vi hvertfall kjenne på hvor utfordrende det til tider kan være å velge riktig lederstil til riktig situasjon, og at vi mellom oss veiledere også kan ha ulikt syn på hvilke lederstiler vi foretrakk i ulike settinger. 

Foto: Privat

Foto: Privat

Litteratur: 

Priest S. & Gass A. M. (2005) Effective leadership in adventure programming. Utgivelsessted: Champaign

KYSTFRILUFTSLIV

Denne uken har vi vært helt ytterst, utenfor sognefjorden, forbi Solund og ut på Litle Færøy. Der bor Roar Moe, en mann med hjerte for tradisjonelt kystfriluftsliv, som har viet sitt liv til å bevare vår historiske kystkultur. Vi hadde to dager med kajakkurs og to dager sammen med Roar hvor vi rodde 6-rings robåt, gikk på grottevandring, lærte forskjellige knuter og la ut fiskegarn. Under vil jeg derfor gå nærmere inn på hva vi fikk i garnet.

Rød og grønn rognkjeks. Foto: privat

Rognkjeks er svært karakteristisk og kan sjelden forveksles med andre fiskearter. Hunnen er grønn i farge mens Hannen er rød. Rognkjeksen er rund og klumpete, og har en sugekopp som sitter på buken. Den bruker de til å suge seg fast til bergene. I mange land (f.eks Japan) blir Rognkjeks sett på som en delikatesse, mens i Norge har Rognkjeks alltid blitt sett på som en ufisk. Likevel er den ettertraktet for rognen sin, og blir fisket i Norge for å eksportere rognen til Danmark, hvor de lager Limfjordkaviar. I Norge brukes derimot fisken som en rensefisk for å bekjempe lus, og er derfor spesielt viktig i forbindelse med oppdrett av laks.

"Munnen" til kråkebollen. Foto: privat

Kråkebolle er en art i sjøpiggsvinfamilien, og er en halvkuleformet "bolle" med pigger rundt store deler av kroppen. Siden kråkebollen ikke kan flykte fra en truende fare, fungerer piggende som beskyttelse. De vanligste artene langs norskekysten er de røde og grønne kråkebollene, hvor piggene er røde eller grønne med en lysere spiss (Sømme, 2016). Munnen sitter under kråkebollen, i et såkalt bløtt munnfelt som kalles "Aristoteles lykt". Denne bruker de til å skrape alger av underlaget (Sømme, 2016).

Foto: privat

Taskekrabbe eller rødkrabbe, er kanskje den krabben vi kjenner best i Norge. Det rødbrune og ovale skallet, og de store klørene med svart tupp, gjør den lett å kjenne igjen. Hvis taskekrabben er i fare og noen har fått tak i beina dens, kan den utløse beinet slik at det faller av og den får muligheten til å stikke av. Senere vil et nytt bein eller en klo vokse ut. Krabben spiser som oftest skjell og børstemark, men kan også beite på en rekke dyr i tareskogen. Om sommeren vandrer krabben opp langs kysten, og særlig om natten kan den sees på fjellgrunner, beitende på rur og andre organismer (Havforskningsinstituttet, 2008). Om sommeren er det derfor gode muligheter  til å dra ut om natten å lyse etter krabber. I Norge er krabbe en økonomisk gevinst, og kjøttet i krabben er både et festmåltid og en viktig eksportvare.

Pyntet seg. Foto: privat

Pyntekrabbe er svært vanlig langs norskekysten og nordvest til Svalbard. Den lever i fjæra, ved kaier og ned til 100 meters dyp. Likevel kan den være vanskelig å se på grunn av dens kamuflasje. Pyntekrabben har et skall av pigger og tråder som den bruker til å holde fast alger og andre ting fra omgivelsene. Den bytter ut "pynt" på skallet ut i fra hvilke omgivelser den har rundt seg, for å gli mest mulig inn. Et annet karakteristisk trekk ved pyntekrabben, er dens trekantede skall.




Litteraturliste: 
Havforskningsinstituttet. (2008). Taskekrabbe. Hentet (11.09.2016) fra http://www.imr.no/temasider/skalldyr/taskekrabbe/nb-no
Sømme, L. S. (2016). Kråkeboller. Hentet fra https://snl.no/kråkeboller
Sømme, L. S. (2016). Sjøpiggsvin. Hentet fra https://snl.no/sjøpiggsvin

DER INGEN SKULLE TRU AT NOKON KUNNE BU, ER DET ET BRA BULDREFELT

Første ekskusjon på B3 gikk til Veitastrond, en solskinnsdag i august. Solen brente, steinene var store og stemningen var god. Denne dagen hadde vi mye fokus på bein og å stole på føttene våre, derfor vil jeg nedenfor gå nærmere inn på noen ulike beintak.

I motsetning til armene våre kan føttene tåle kroppens tyngde veldig lenge. Derfor er det føttene som bør gjøre arbeidet også når man klatrer. Dette forutsetter at vi plasserer beina riktig, slik at man får maksimal kontaktflate mellom sko og tak. Noen ganger må derfor skoen settes forskjellig for å få best grep.

Kanting vil si å plassere foten sidelengs. Da får man maksimal kontaktflate, mer friksjon og kortere vektarm til hælen noe som gjør at klatreren må anstrenge seg mindre (Tronstad, 2005). Dette beintaket brukes gjerne på små hyller, lister eller kanter på fjellet hvor det er mulig å få en større kontaktflate mellom fot og fjell.

En god kant. Foto: privat

Smøring brukes derimot i situasjoner hvor kanting ikke fungerer. Å "smøre" skosålen inn mot fjellet gir større kontaktflate og friksjon til underlaget, og brukes derfor gjerne på sva, slett fjell uten markerte kanter, og i andre situasjoner der kanting ikke fungerer (Tronstad, 2005). Her gjelder det å presse mest mulig, for at fottaket skal sitte!

Smøring på slett fjell. Foto: privat

Siste fottak er jamming. Det vil si å kile foten fast i en fjellsprekk, et riss eller andre hulrom. Foten bør stikkes inn på høykant for deretter å vris horisontalt, slik at den kiles fast (Tronstad, 2005). Dette er en av de mer smertefulle fottakene, men den sitter godt.

Jamming. Foto: Kjetil Ydstebø (Drømmeriss, 2011)

Referanseliste:

Drømmeriss (2011). Hentet fra http://www.friflyt.no/Klatring/En-midtsommernatts-droem-Uskedalen
Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles.