fredag 26. august 2016

DER INGEN SKULLE TRU AT NOKON KUNNE BU, ER DET ET BRA BULDREFELT

Første ekskusjon på B3 gikk til Veitastrond, en solskinnsdag i august. Solen brente, steinene var store og stemningen var god. Denne dagen hadde vi mye fokus på bein og å stole på føttene våre, derfor vil jeg nedenfor gå nærmere inn på noen ulike beintak.

I motsetning til armene våre kan føttene tåle kroppens tyngde veldig lenge. Derfor er det føttene som bør gjøre arbeidet også når man klatrer. Dette forutsetter at vi plasserer beina riktig, slik at man får maksimal kontaktflate mellom sko og tak. Noen ganger må derfor skoen settes forskjellig for å få best grep.

Kanting vil si å plassere foten sidelengs. Da får man maksimal kontaktflate, mer friksjon og kortere vektarm til hælen noe som gjør at klatreren må anstrenge seg mindre (Tronstad, 2005). Dette beintaket brukes gjerne på små hyller, lister eller kanter på fjellet hvor det er mulig å få en større kontaktflate mellom fot og fjell.
En god kant. Foto: privat

Smøring brukes derimot i situasjoner hvor kanting ikke fungerer. Å "smøre" skosålen inn mot fjellet gir større kontaktflate og friksjon til underlaget, og brukes derfor gjerne på sva, slett fjell uten markerte kanter, og i andre situasjoner der kanting ikke fungerer (Tronstad, 2005). Her gjelder det å presse mest mulig, for at fottaket skal sitte!
Smøring på slett fjell. Foto: privat
Siste fottak er jamming. Det vil si å kile foten fast i en fjellsprekk, et riss eller andre hulrom. Foten bør stikkes inn på høykant for deretter å vris horisontalt, slik at den kiles fast (Tronstad, 2005). Dette er en av de mer smertefulle fottakene, men den sitter godt.
Jamming. Foto: Kjetil Ydstebø (Drømmeriss, 2011)

Referanseliste:
Drømmeriss (2011). Hentet fra http://www.friflyt.no/Klatring/En-midtsommernatts-droem-Uskedalen
Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar