REINHEIMEN

Hvor årets vintertur skulle legges var en utfordring i seg selv, da det ikke har kommet store snømengder denne vinteren. Men vi dro avgårde mandag morgen mot Reinheimen. Det viste seg å bli en fantastisk 5 dagers tur, med start og slutt ved Billingen Sæter. Vi fikk alt fra sol og lett føre til snøbyger og dårlig sikt, men den forventede vinden lot vente på seg. Det ble en tur med fokus på navigasjon, våkne veivalg, snøhule og kantgrop, leirliv, bruk av bensinbrenner og organisering i små grupper. Det jeg vil gå nærmere inn på under er derfor hvordan vi kan gjøre våkne veivalg ved hjelp av 1:3-normen og 10-graders metoden i terrenget, og når de ulike er mest hensiktsmessig å bruke.

Foto: Privat

Når vi skal navigere i skredfarlig terreng hjelper det lite med all verdens kunnskap om snø og skred, med mindre man kan ta våkne veivalg. Med det menes å lese terrenget, være oppmerksomme, se seg rundt, vurdere og foreta valg. I følge Nils Faarlund er våkne veivalg mottoet for "den norske modellen" og innebærer å gå rundt (Horgen, 2010). Det vil si å unngå flaksnø i lesider med en helling på mer enn 30 grader når høydeforskjellen er over 5 meter (Horgen, 2010). Men å unngå brattere terreng enn 30 grader og unngå skredfarerisikoen kan være vanskelig hvis man ikke vet nøyaktig hvor bratt terrenget er. Hvor langt unna må man være for å være trygg for skredfarerekkevidden? Og hvordan gjør man målinger av skredfarerekkevidden i terrenget?

1:3-normen (20-graders metoden):
1:3-normen tar utgangspunkt i at skred ikke går lenger ut enn tre ganger høyden på fjellsiden. Det vil si at dersom en fjellside er 100 meter høy, vil ikke skredet være lenger enn 300 meter langt. Mange kaller denne metoden også for 20-graders normen, fordi om vinkelen fra der man står til toppen av løsningsområdet i fjellsiden er ca. 20 grader eller mindre, er man på trygg avstand. For å måle siktevinkelen er det enklest å ha et speilkompass med klinometer. I kompasset er det en pendel og en gradeskive i kompasshuset, som skal måle hellingen mot horisontalplanet. Derfor er det viktig å holde langsiden av kompasset horisontalt, for å få en mest mulig nøyaktig måling. Gradeskiven skal stilles inn slik at pendelen henger pekende på 0 når man holder kompasset vertikalt. Deretter sikter man med kompassets langside opp mot det potensielle løsningspunktet. For å gjøre det mest mulig nøyaktig, kan det være lurt å stille seg ned på kne, for å komme så nærme bakken som mulig. Speilet gjør det lettere å lese av siktevinkelen, og stilles inn slik at man kan lese av kompasshusets gradeskive i speilet. Er siktevinkelen under 20 grader, står du på trygg avstand i følge 1:3-metoden.

10-graders metoden: 
I visse tilfeller kan 1:3-metoden være lite hensiktsmessig å bruke. Det kan for eksempel være i passasjer eller daler hvor sidene er brattere enn 30 grader. Skulle man fulgt 1:3-modellen slavisk, ville den gjort det vanskelig å forflytte seg i slikt terreng og generelt i fjellheimen. Når terrengprofilen og vurderingen gjøre det mulig, kan man benytte seg av 10-graders metoden på slike områder som har en markant overgang til dalbunnen, og på den måten bevege seg der 1:3-metoden egentlig sier det er utrygt. 

Det første man gjør er å finne 10-graders punktet i terrenget ved hjelp av kompass med klinometer. Det er viktig og ikke eksponere seg for skredfare når man lokaliserer 10-graders punktet, og derfor kan det være lurt å stå på siden av skredbanen under utførelsen. På høyde med 10-graders punktet, til siden for skredbanen, måler man siktevinkelen. Siktevinkelen måles på samme måte som ved 1:3 normen, altså på toppen av det potensielle løsningsområdet. Vinkelen man får puttes inn i en formel; (a = b - 5 grader). Hvis man får en vinkel på 35 grader og putter den inn i formelen, vil svaret se slik ut; a = 35 - 5 grader, altså er a = 30 grader. Dette betyr at dersom siktevinkelen er 30 grader eller mindre, kan man passere trygt. 

Foto: Privat

Hvilken metode bør brukes når?
Horgen skriver at 1:3-normen bør brukes i planleggingsfasen, i prinsippet underveis og ved planlegging av leirplass. Ved en leirplass hvor man skal oppholde seg over lengre tid, som for eksempel en natt, er det lurt å ha rikelig med sikkerhetsmargin. I tillegg er 1:3-normen et fint utgangspunkt både i planleggingen og underveis på turen, fordi den er lett i bruk og gir tilstrekkelig med sikkerhet i de fleste tilfeller. Det er likevel viktig å huske på at ikke en gang 1:3-normen kan gi 100% trygghet for skredfare, siden skred kan løses selv i terreng under 30 grader, og få en siktevinkel helt ned i 18 grader. Dette kan skje der dalbunnen er jevn, det er ekstremt skredvær og skredrekkevidden lang ved at skredbanen er ideell. Av den grunn er det svært viktig å lese vær- og snøforhold lokalt, slik at vi vet hvor forsiktige vi må være.

10-graders metoden benytter man etter behov. Når man skal bruke den blir en vurderingssak, basert på erfaring, vurdering av terreng og skjønn. Men den er fin å bruke for å slippe og eksponere deg selv og gruppen for skredfare, og brukes ofte i passasjer som er for trange til at 1:3-metoden tillater å bevege seg der. Da kan 10-graders metoden gi en revurdering av terrenget å se om det likevel er forsvarlig å forflytte seg gjennom passasjen. 

Morgenstund har gull i munn. Foto: Privat

Litteraturliste:
Horgen, A., & Unsgård, J. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforl.

VIVE LA FRANCE

Siste turen med B3-gjengen gikk til Frankrike, rettere sagt Correns i Provence. Der skulle vi ha 10 dager med klatring, vinsmaking, fjelltur, marked og enda mer klatring. Solen skinte på dagen, temperaturen var opp i mot 23 grader og vi fikk en liten smak av norsk sommer i oktober. Ettersom vi klatret og bodde i Correns, den første økologiske landsbyen i Europa, vil jeg under fortelle mer om plassen vi besøkte.

Correns. Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Correns. Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Correns er en liten landsby i området Var, i regionen Provence-Alpes-Côte d´Azur, helt syd i Frankrike. Landsbyen er bygd omkring elven Argens. Det er langt fra motorveier, kjas og mas. I Correns lever alle et stille og bedagelig liv, hvor gatene er smale og husene tette. Correns er som sagt den første økologiske landsbyen i Europa og blir ofte kalt en "Bio Village" (Provenceweb, 2016, 28.10). For oss betydde det for eksempel at vi ikke fikk pose på butikken, da dette ble forbudt i juli i år. Vi brukte sekk, fikk pappbokser eller kunne kjøpe handlenett til å bære maten i.

Hovedproduksjonen til Correns er vin, som blir produsert organisk, på lik linje med resten av maten (wikipedia: correns). Bøndene er svært opptatt av å være organiske, og alt fra eggproduksjon til geiteost og vin blir produsert etter dette prinsippet (France-voyage, 2016, 28.10). Hovedinntekten til Correns er oliven, håndtverk, honning og turisme (Immoabroad, 2016, 28.10).

Bare 10 minutters spasertur ut av Correns finner du den fantastiske dalen Sourn. Her kan du spasere på turstier langs elven, hvor det er satt opp toaletter og skilt slik at familier kan tilbringe søndagen ute. I tillegg ligger et av de største klatrefeltene i Provence rett på andre siden av elven, noe som var perfekt for oss. Etter mange timers klatring om formiddagen kunne vi trekke ned til elven og spise lunsjen på en strandbank i solen, før vi fortsatte på nye ruter i klatreveggen helt til solen gikk ned. Det var tydelig at dette klatreområdet var populært, og vi møtte både andre nordmenn, men også tyskere, franskmenn og dansker som var kommet for å klatre.

En av mange steder å klatre. Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Litteratur:
France-voyage. (2016, 28.10). Correns. Hentet fra http://www.france-voyage.com/cities-towns/correns-33443.htm
Immoabroad. (2016, 28.10). Correns. Hentet fra http://www.immoabroad.com/blog/france/provence-cote-dazur/var/correns
Provenceweb. (2016, 28.10). Correns. Hentet fra http://www.provenceweb.fr/e/var/correns/correns.htm
Wikipedia. (2016, 28.10). Correns. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Correns

VEILEDERTUR

På årets veiledertur, skulle vi få prøvd oss som veiledere for en gruppe B1 og B2 studenter. Det ble 3 dager på Kaupangerholten med fokus på leirliv, bål, matlaging og basis friluftsliv. Vi fikk virkelig kjent på hvordan det var å ha ansvaret for en gruppe, og hvordan vi var nødt til å håndtere ulike situasjoner som oppsto underveis. Videre vil jeg fortsette å skrive litt om ulike lederstiler, i og med at dette er noe vi reflekterte mye over i ettertid.

For å bli en effektiv leder, er det viktig å kunne benytte seg av flere lederstiler og ikke binde seg til kun en måte å lede på. Dette er viktig for å kunne tilpasse seg ulike situasjoner som oppstår og omgivelsene rundt. Ulike lederstiler kan være autokratisk, demokratisk eller abdikratisk:

Foto: Privat

En Autokratisk leder er gjerne en fortellende eller selgende leder. Det vil si at man som leder tar avgjørelsen og enten ber gruppen gjøre som man har sagt, eller man prøver å overbevise gruppen om avgjørelsen sin (Priest & Gass, 2005). Man velger gjerne en abdikratisk lederstil hvis risikoen er høy eller det oppstår situasjoner innad i gruppen som gjør at lederen må ta fullstendig kontroll og bestemme hva som skal skje. I disse situasjonene får elevene beskjed om hva de skal gjøre, heller enn at de på egen hånd på tenke seg frem til den beste løsningen selv. Derfor er ikke denne lederstilen det som gir størst rom for læring hos elevene, men en helt nødvendig lederrolle å ta om sitasjonene eller omgivelsene skulle kreve det. Det som gjerne kjennetegner en autokratisk lederstil er at man som leder har en autoritær tilnærming.

En demokratisk leder er som ordet tilsier, mer demokratiske i sine handlinger. De legger gjerne frem forslag til avgjørelse og inviterer gruppen til diskusjon, eller ber gruppen se på problemet og ber om forslag til en løsning. Denne lederstilen åpner opp for mer ansvar og deltakelse hos gruppen, og gir i større grad rom for læring. Likevel er det ofte at man velger en demokratisk lederstil om forholdene og omgivelsene tilsier at lederen ikke kan slippe helt tak i tøylene hos gruppen. Det kan være både farer i naturen eller forhold innad i gruppen som gjør at lederen beholder deler av ansvaret og kontrollen selv. Kjennetegnet ved en demoraktisk lederstil er at lederen deler ansvaret med gruppa og løser problemer sammen med dem (Priest & Gass, 2005). 

Til slutt har vi en abdikratisk leder. Det er en lederstil som kan virke noe tilbaketrekkende, uten å "abdisere", altså gi fra seg ansvaret (Priest & Gass, 2005). En leder kan legge fram et problem, og be gruppen ta hele avgjørelsen. Om forholdene tilsier det kan det også være at lederen lar gruppen se problemet selv og dermed finne en løsning av seg selv. Denne lederstilen gir stort rom for læring, i og med at elevene får større rom til å prøve og feile. Men det krever at risikoen er lav og omgivelsene tillater det, slik at det ikke går utover sikkerheten. Kjennetegnet ved en abdikratisk lederstil er gjerne en "leaving to do"-tilnærming (Priest & Gass, 2005), hvor man overlater avgjørelser til gruppa.

Det er viktig å huske på at man som leder og veileder i friluftsliv ikke velger én lederstil og gror fast i den rollen, men at man kan involvere alle tre lederstilene for å bli en effektiv veileder. På veilederturen fikk vi hvertfall kjenne på hvor utfordrende det til tider kan være å velge riktig lederstil til riktig situasjon, og at vi mellom oss veiledere også kan ha ulikt syn på hvilke lederstiler vi foretrakk i ulike settinger. 

Foto: Privat

Foto: Privat

Litteratur: 

Priest S. & Gass A. M. (2005) Effective leadership in adventure programming. Utgivelsessted: Champaign

KYSTFRILUFTSLIV

Denne uken har vi vært helt ytterst, utenfor sognefjorden, forbi Solund og ut på Litle Færøy. Der bor Roar Moe, en mann med hjerte for tradisjonelt kystfriluftsliv, som har viet sitt liv til å bevare vår historiske kystkultur. Vi hadde to dager med kajakkurs og to dager sammen med Roar hvor vi rodde 6-rings robåt, gikk på grottevandring, lærte forskjellige knuter og la ut fiskegarn. Under vil jeg derfor gå nærmere inn på hva vi fikk i garnet.

Rød og grønn rognkjeks. Foto: privat

Rognkjeks er svært karakteristisk og kan sjelden forveksles med andre fiskearter. Hunnen er grønn i farge mens Hannen er rød. Rognkjeksen er rund og klumpete, og har en sugekopp som sitter på buken. Den bruker de til å suge seg fast til bergene. I mange land (f.eks Japan) blir Rognkjeks sett på som en delikatesse, mens i Norge har Rognkjeks alltid blitt sett på som en ufisk. Likevel er den ettertraktet for rognen sin, og blir fisket i Norge for å eksportere rognen til Danmark, hvor de lager Limfjordkaviar. I Norge brukes derimot fisken som en rensefisk for å bekjempe lus, og er derfor spesielt viktig i forbindelse med oppdrett av laks.

"Munnen" til kråkebollen. Foto: privat

Kråkebolle er en art i sjøpiggsvinfamilien, og er en halvkuleformet "bolle" med pigger rundt store deler av kroppen. Siden kråkebollen ikke kan flykte fra en truende fare, fungerer piggende som beskyttelse. De vanligste artene langs norskekysten er de røde og grønne kråkebollene, hvor piggene er røde eller grønne med en lysere spiss (Sømme, 2016). Munnen sitter under kråkebollen, i et såkalt bløtt munnfelt som kalles "Aristoteles lykt". Denne bruker de til å skrape alger av underlaget (Sømme, 2016).

Foto: privat

Taskekrabbe eller rødkrabbe, er kanskje den krabben vi kjenner best i Norge. Det rødbrune og ovale skallet, og de store klørene med svart tupp, gjør den lett å kjenne igjen. Hvis taskekrabben er i fare og noen har fått tak i beina dens, kan den utløse beinet slik at det faller av og den får muligheten til å stikke av. Senere vil et nytt bein eller en klo vokse ut. Krabben spiser som oftest skjell og børstemark, men kan også beite på en rekke dyr i tareskogen. Om sommeren vandrer krabben opp langs kysten, og særlig om natten kan den sees på fjellgrunner, beitende på rur og andre organismer (Havforskningsinstituttet, 2008). Om sommeren er det derfor gode muligheter  til å dra ut om natten å lyse etter krabber. I Norge er krabbe en økonomisk gevinst, og kjøttet i krabben er både et festmåltid og en viktig eksportvare.

Pyntet seg. Foto: privat

Pyntekrabbe er svært vanlig langs norskekysten og nordvest til Svalbard. Den lever i fjæra, ved kaier og ned til 100 meters dyp. Likevel kan den være vanskelig å se på grunn av dens kamuflasje. Pyntekrabben har et skall av pigger og tråder som den bruker til å holde fast alger og andre ting fra omgivelsene. Den bytter ut "pynt" på skallet ut i fra hvilke omgivelser den har rundt seg, for å gli mest mulig inn. Et annet karakteristisk trekk ved pyntekrabben, er dens trekantede skall.




Litteraturliste: 
Havforskningsinstituttet. (2008). Taskekrabbe. Hentet (11.09.2016) fra http://www.imr.no/temasider/skalldyr/taskekrabbe/nb-no
Sømme, L. S. (2016). Kråkeboller. Hentet fra https://snl.no/kråkeboller
Sømme, L. S. (2016). Sjøpiggsvin. Hentet fra https://snl.no/sjøpiggsvin

DER INGEN SKULLE TRU AT NOKON KUNNE BU, ER DET ET BRA BULDREFELT

Første ekskusjon på B3 gikk til Veitastrond, en solskinnsdag i august. Solen brente, steinene var store og stemningen var god. Denne dagen hadde vi mye fokus på bein og å stole på føttene våre, derfor vil jeg nedenfor gå nærmere inn på noen ulike beintak.

I motsetning til armene våre kan føttene tåle kroppens tyngde veldig lenge. Derfor er det føttene som bør gjøre arbeidet også når man klatrer. Dette forutsetter at vi plasserer beina riktig, slik at man får maksimal kontaktflate mellom sko og tak. Noen ganger må derfor skoen settes forskjellig for å få best grep.

Kanting vil si å plassere foten sidelengs. Da får man maksimal kontaktflate, mer friksjon og kortere vektarm til hælen noe som gjør at klatreren må anstrenge seg mindre (Tronstad, 2005). Dette beintaket brukes gjerne på små hyller, lister eller kanter på fjellet hvor det er mulig å få en større kontaktflate mellom fot og fjell.

En god kant. Foto: privat

Smøring brukes derimot i situasjoner hvor kanting ikke fungerer. Å "smøre" skosålen inn mot fjellet gir større kontaktflate og friksjon til underlaget, og brukes derfor gjerne på sva, slett fjell uten markerte kanter, og i andre situasjoner der kanting ikke fungerer (Tronstad, 2005). Her gjelder det å presse mest mulig, for at fottaket skal sitte!

Smøring på slett fjell. Foto: privat

Siste fottak er jamming. Det vil si å kile foten fast i en fjellsprekk, et riss eller andre hulrom. Foten bør stikkes inn på høykant for deretter å vris horisontalt, slik at den kiles fast (Tronstad, 2005). Dette er en av de mer smertefulle fottakene, men den sitter godt.

Jamming. Foto: Kjetil Ydstebø (Drømmeriss, 2011)

Referanseliste:

Drømmeriss (2011). Hentet fra http://www.friflyt.no/Klatring/En-midtsommernatts-droem-Uskedalen
Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles.

FRED OG RO.. OG MYE MAT

Tur i november høres kanskje kaldt og lite fristende ut, men på årets siste tur traff B2 nok en gang blink med været. Skogsturen på Kaupanger bød på en avslappet hverdag med fokus på leirliv, matlaging og å finne roen. Derfor ble mobil og klokke lagt igjen hjemme, teltet ble erstattet med gapahuk og matlagingen skjedde uten bruk av stormkjøkken.  Med lite på dagsprogrammet fikk vi tid til å utforske tradisjonelle måter å tilbrede mat på ved hjelp av bål. Det ble lagd mat på bålet, i kokegrop og i sjusteinsovn. I og med at jeg har gjort rede for kokegrop i et tidligere blogginnlegg tenkte jeg det passet fint å bruke dette innlegget til å se nærmere på sjusteinsovn.

Sjusteinsovn
Poenget med en sjusteinsovn er at den i prinsippet fungerer som en vanlig stekeovn. Som navnet tilsier bygges den opp av sju steiner, men i vårt tilfelle var det nødvendig med en del fler. Det var fordi vi ikke fant store og flate nok steiner, slik at vi måtte finne flere steiner så den ikke skulle rase. Det første vi gjorde var å finne en egnet plass for sjusteinsovnen med god tilgang til ved og stein (Moe, 2011). Det som skal være bakplaten kan godt være en stor stein, men i vårt tilfelle ble det en svær haug med fast grunn som vi gravde en rett vegg i. Deretter bygges sjusteinovnen som to kamre over hverandre, med sidevegger og en flat stein over sideveggene. Kammeret under kan med fordel være større enn det over, da dette kammeret skal brukes til å fyre i. Kammeret over er "bakekammeret" hvor maten skal være. Det er svært viktig at dette kammeret er tett, for å gi best effekt. Derfor bør det tettes igjen med stein, mose og jord for å holde på varmen (Moe, 2011). Når sjusteinsovnen er klar er det bare å fyre i begge kamrene. Start forsiktig så ikke steinen sprekker (spesielt hvis det er tynne heller), og øk deretter fyringen etter hvert. Fyringen kan godt vare i opp mot 1 time for å få ønsket temperatur. Deretter tas bålet og kullet ut i det øverste kammeret før bakevarene settes inn.

Rundstykkene er nesten klare. Foto: Sindre Natvik

Ved første tanke trodde jeg det kom til å bli vanskelig å unngå og svi maten, så jeg ble overrasket over hvor ekstremt godt resultatet ble. Vi bakte både rundstykker og pizza i ovnen, og jeg kan trygt påstå at det er de beste rundstykkene jeg har smakt. All maten ble gjennomstekt uten å bli svidd under. Sammenlignet med kokegrop tok sjusteinsovn kortere tid og det var enklere å kontrollere når maten var ferdig. Ulempen var nok at det trengte kontinuerlig tilsyn og mye ved. Så dette er en måte å tilbrede mat på når man har god tid og masse brensel tilgjengelig.

Pizza bak ovnsdøren. Foto: Sindre Natvik

Litteraturliste:
Moe, N. (2011). Den naturlige skolesekken. Levert av Oslofjordens Friluftsråd. Sjusteinsovn. Hentet fra http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1400068&within_tid=1399355

GOD "KOK"

Da var det tid for høstens årlige veiledertur, og i år ble vi en stor gjeng på elleve stykker som skulle på tur. Armando og Henning fra B3 hadde laget et opplegg for oss studentene fra B1, B2 og Outdoor education. Turen gikk til Engjadalen i Gaupne hvor vi skulle ha camp og drive basisfriluftsliv de neste tre dagene. I år var vi heldig med været, noe som gjorde at guttene valgte hengekøye fremfor gapahuk. Utsikten var upåklagelig og fjellet hadde kledd seg i de vakreste fargenyanser vi noen gang hadde sett. Alt i alt var det en knallbra tur hvor kos og lek sto høyt på programmet, i tillegg til en innlagt topptur til Vorfjellet (1209 moh). B2 skulle også stå for middagen den andre dagen, og hadde fått i oppgave å bruke kokegrop. Dette var nytt for meg og derfor vil jeg videre i innlegget se litt nærmere på hvordan man lager kokegrop.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Kokegrop
Det finnes flere måter å lage kokegrop på, men hovedprinsippet er at vi pakker inn maten og lar den ligge tildekt sammen med oppvarmede steiner, slik at den "tørrkokes" (Foolade, 2009). Først gravde vi et hull i bakken. Størrelsen på gropen avhenger av hvor mye man skal koke, og dybden avhenger av hvor flate steiner man finner. Vi skulle tilbrede et lammelår og lagde dermed gropen stor nok til at den fikk plass. Torven tas vare på slik at den kan bli brukt som lokk når lammelåret skal kokes.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Rett ved campen fant vi store, flate steiner, som vi brukte både i bunnen og på sidene for å få et jevnt og godt kokeresultat.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Deretter fyrte vi opp et bål i gropen, og la steinen oppå bålet. Poenget er at bålet skal brenne helt ned for at steinene skal bli ordentlig oppvarmet, noe som i vårt tilfelle tok cirka 1 1/2 time.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Imens ble lammelåret lagt i folie og nærmest dynket i hvitløk, fersk rosmarin og olivenolje. Når det var gjort ble bålet tatt ut av gropen slik at kullet lå igjen, og lammelåret ble lagt nedi. Deretter fylte vi på med torv og jord slik at det ble helt tett, noe vi lett kunne avsløre hvis damp slapp ut. Det tok cirka 2 timer fra vi begynte å grave grop, til lammelåret var på plass og gropen tettet igjen. Lammelåret "kokte" i 4 timer og trengte ikke tilsyn underveis. Dette ga oss frihet til å ta en liten topptur før resten av middagen skulle tilberedes.

Foto: Rasmus Hedegaard Sørensen

Lammelåret hadde en utsøkt smak, og alle sa seg enige i at det var den beste middagen de hadde smakt som student. Noe av grunnen til det kan skyldes at den ble spist i vakre omgivelser, men også på grunn av at den fikk koke i sin egen kraft. I tillegg var temperaturen høy i starten, men avtok etter hvert, noe som er svært annerledes enn ved bruk av stekeovn hvor varme blir tilført hele tiden (Foolade & Løvøy, 2009). En ting er hvertfall sikkert - det blir ikke siste gang med lammelår i kokegrop!









Litteraturliste:
Foolade, E. (2009) Historien bak kokegropene. Hentet fra http://www.natursekken.no/c1187998/artikkel/vis.html?tid=1212412&within_tid=1188274
Foolade, E., Løvøy, M. (2009) Hvordan lager vi kokegrop i dag? Hentet fra http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1234129&within_tid=1188274

HØYFJELLSTUR

Allerede uken etter kano- og kajakkturen, var det dags for noe helt nytt, nemlig en 7-dagers høyfjellstur. Starten gikk fra Grinde i Leikanger, hvor klassen holdt sammen til onsdag. Deretter hadde alle gruppene planlagt hver sin rute som endte opp tilbake i Sogndal. Sommeren hadde enda ikke sluppet taket, og det ble en uke med mye godt vær, kreative middager, lattermilde kvelder og fine stunder i teltet. I tillegg har jeg aldri sett så mange blåbærglis som etter denne turen. Hovedfokuset på turen var fjellflora og naturkjennskap generelt, derfor skal jeg fortelle litt mer om ti arter jeg fant på fjellet.

Molte

Molte. Foto: Privat

Molte er Nord-Norges egen bærfrukt, og er finnmarks fylkesblomst. Den er særbu, som vil si at den har egne hann- og hunnblomster. Vi kan skille mellom disse ved at hannblomsten er stor og hvit, mens hunnblomsten utvikler de velsmakende, røde bærene. Disse bærene inneholder et høyt nivå av C-vitamin og har lenge blitt brukt i næringsmidler og til medisinsk bruk (Kristoffersen, 2007).

Molten vokser på næringsfattig grunn, gjerne i myr eller fuktig skog. Høyest noterte voksested er på 1400moh. i Gudbrandsdalen, og finnes ellers over hele den nordlige halvkule og enkelte steder på Svalbard (Kristoffersen, 2007).

Blåbær. Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Blåbær
For mange er blåbær den mest populære bærsorten, på grunn av de saftfulle, blåsvarte fruktene som dannes. Disse bærene blir brukt i syltetøy og saft, og er proppfulle av antioksidanter og garvestoffer. På grunn av garvestoffene har blåbær ofte blitt brukt som mageregulerende middel mot diaré. Blåbær er en dvergbusk som blir mellom 10-50 cm høy. Den har grønne, kantete grener, som går både over og under bakken. Dermed kan blåbæren danne store matter (Kristoffersen, 2007).

Blåbær vokser i lyngskoger, myr og hei, og er vanlig i store deler av Europa, men finnes også i Nord-Amerika og Asia (Vik, 2014). I Norge er planten vanlig i hele landet og høyest noterte voksested er 1700 moh. i Jotunheimen.

Perikum

Perikum. Foto: http://www.vega.kommune.no

Perikum eller Johannesurt, blir fra gammelt av gjerne kalt "trylleblomst". Det var fordi man ble blå på hendene om man tok på blomstene, noe som var underlig i og med at blomstene var gule. Dette kan forklares med de svarte kjertlene som sitter i den gule blomsten. Gnir man kronbladene mellom fingrene, avgir den en blå olje. Perikum er en planteslekt i perikumfamilien, med over 450 arter. I Norge har vi kun 5 viltvoksende perikumarter, der de vanligste er firkantperikum og prikkperikum (Sunding, 2009). Firkantperikum kan skilles fra prikkperikum ved at firkantperikum har fire lister på stengelen (firkantet stengel), mens prikkerikum har kun to lister og får dermed en rund stengel. Perikum vokser på bakker, berg og tørre steder i skogen over hele landet, men sjelden lenger enn Nordland (Sunding, 2009).

Snøull. Foto: Marie Navdi 

Myrull
Myrull er en iøyenfallende plante i starrfamilien, med hvite, ullignende dotter i toppen av stengelen. Fra juli til august kan man se plantene stå tett i tett som et snødekt teppe der det er et fuktig og flatt underlag. Myrull er flerårge myrplanter, hvor bladene er flate og trådformede. Blomstene har trådformede dekkblad som vokser ut i lange ullhår ved fruktmodning (Sunding, 2009). I Norge er de vanligste myrullartene snøull, torvull og duskull.

Snøull har kun ett aks i toppen av stilken og vokser enkeltvis på fjellet, ofte i massevegatasjon på store myrflater. Den er mest vanlig på fjellet og høyest noterte voksested er helt opp til 1840 moh. i Jotunheimen. Torvull har i likhet med snøull kun ett aks i toppen av stilken. Den er en av våre vanligste myrullarter og vokser i motsetning til snøull, i tette tuer på fattige myrer og fuktige heier (Sunding, 2009). Torvull er vanlig i alle fjellstrøk, men vokser ikke like høyt som snøullen. Til slutt har vi duskullen som skiller seg ut ved at den har to eller flere aks i toppen av stilken (Kristoffersen, 2007). Den er i likhet med torvull å finne i alle fjellstrøk, og liker seg aller best i myrer, snøleier og andre våte steder.

Skogsnelle

Skogsnelle. Foto: Kristin Vigander Mælum

Skogsnelle er en stråliknende, leddede plante og den eneste snellearten i Norge med sidegrener (Sunding, 2009). Den er eneste gjenværende slekt av Sphenopsida, som i karbontiden dominerte jorden med arter opp til 30 meter. Rester etter disse artene utgjør store deler av jordens kullreserver i dag. Skogsnellen blir mellom 15-50 cm og har en lysgrønn eller blekgrønn stengel. Fra stengelens leddknuter utvikles lysskudd, ofte kuleformede knoller som fungerer som lagringsorgan for reservenæring (Sunding, 2009). På grunn av det store næringsforrådet i stengler og knoller, er det svært vanskelig å bli kvitt skogsnellen, både kjemisk og mekanisk (Sunding, 2009). Blomsten blir brun-gul til hvit-gul med sporekapsler og vokser på fuktig grunn i hele landet, opp til 1300 moh.

Røsslyng. Foto: Marie Navdi

Røsslyng
Røsslyng er en tettgreinet dvergbusk med små nåleformete blader (Kristoffersen, 2009). Blomsten vokser i flere samlinger langs stilken og har en rødfiolette farge. På grunn av røsslyngens sene blomstring, vil vi først på sensommeren se den blomstrende røsslyngen som et fargerikt innslag på fjellet (Kristoffersen, 2009). Planten inneholder mye nektar, noe som tiltrekker seg bier og homler. Dette har gjort at røsslyng har en stor betydning for produksjonen av lynghonning (Kristoffersen, 2009). 

Røsslyng liker seg best i næringsfattig lynghei og berg. Den vokser i lavere strøk i hele landet, og høyeste noterte voksested er 1450 moh. I tillegg er den utbredt i Europa og områder i Vest-Asia og Nordvest-Afrika. 

Stjernesildre. Foto: Marie Navdi

Stjernesildre
Stjernesildre er som navnet tilsier veldig lik en stjerne, med fem hvite kronblad. Den er en helt vanlig plante på fjellet, hvor den overlever ved å kle seg i hår. Stjernesildren krever en fuktig grunn, men er ellers lite kravstor til forholdene rundt seg (Kristoffersen, 2009). 

Stjernesildren kan vokse i snøleier, myr, grus og bekkekanter - altså fuktige steder. Den er utbredt i hele fjellkjeden og kan også bli funnet i Europa og på Grønland. 

Blåklokke. Foto: Marie Navdi

Blåklokke
Den vakre blå blomsten gjør Blåklokken til en av våre mest kjente planter. Ikke uten grunn, da den tar seg godt ut i landskapet. Grunnbladene er hjerteformete og befinner seg helt nede ved roten, mens stengelen er smal og strekker seg opp. De store blå blomstene er klokkeformete, og har tidligere blitt brukt i barneleker. 

Blåklokken liker seg best i åpen skog, enger, heier, tørre bakker og berghyller (Kristoffersen, 2009). Den er vanlig i hele landet og finnes også på Svalbard. Høyest noterte voksested er 2060 moh. i Jotunheimen (Kristoffersen, 2009). At blåklokken kan vokse så høyt, sier noe om hvordan den har klart å tilpasse seg de abiotiske faktorene på høyfjellet, hvor det verken er høy fuktighet, næringsrik grunn, lang vekstsesong eller høye temperaturer. Blåklokken er dermed en av våre mest hardføre planter.



Geitrams

Geitrams. Foto: Marie Navdi

Geitrams er en plante de fleste kjenner, på grunn av dens iøyenfallende og fargerik blomst. I tillegg har planten en kraftig og sterkt forgreinet rotstokk, og kan bli helt opptil 2 meter høy (Kristoffersen, 2009). De store blomstene, med lilla kronblader, sitter i klaser oppover stilken og gjør Geitramsen godt synlig for folks skue. 

Geitrams trives best der det er mye nitrogen i bakken, og finnes i skog, på beitemark, hogstfelt og som ugress i byer. Den er rask til å kolonisere seg etter brann eller skogrydding, og finnes ellers i store mengder langs veier og jernbanelinjer (Kristoffersen, 2009). Den vokser i hele landet og er i tillegg fylkesblomst for Hedmark fylke. 

Sølvvier. Foto: Marie Navdi

Sølvvier
Til slutt har vi den lille busken Sølvvier. Busken kan bli én til to meter høy og har grålodne blader for å unngå uttørking og unngå å fryse. Busken har stilker med to til fire blader og rakler. Raklene kommer samtidig med bladene (Kristoffersen, 2009). Det kan være vanskelig å se forskjell på Sølvvier og Lappvier, men hovedforskjellen er at Lappvier har sittende rakler uten blad, mens Sølvvier har blader (Kristoffersen, 2009). 

Sølvvier er vanlig i hele fjellkjeden, og trives best på fuktige steder. Dette gjør at den helst vokser langs elver og i myr, og er en viktig bestanddel i gråvierkrattet langs elvene (Kristoffersen, 2009).







Litteraturliste:
Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Oslo: Vigmostad og Bjørke.
Vik, U. (2014). Blåbær. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/blåbær
Sunding, P. (2009). Firkantperikum. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/firkantperikum
Sunding, P. (2009). Myrull. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/myrull
Sunding, P. (2009). Perikum. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/perikum
Sunding, P. (2009). Skogsnelle. Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/skogsnelle
Vegaflora på nett - gule blomster. (2014). Hentet fra http://www.vega.kommune.no/vegaflora-gule-blomster2?target=print&template=4B77F13EAF023954C1257704004E84DB

KANO- OG KAJAKKTUR TIL KAUPANGER

Da var første tur med 2. klasse friluftsliv gjennomført, og jeg er storfornøyd. Det har vært en innholdsrik tur med en bratt læringskurve. Vi har padlet kano, øvd på livredning i vann, vært på fjelltur til Øvre Haukåsen (farmengården), spist god mat og gravd utedo. I tillegg har vi prøvd ut ulike båltyper som jeg vil fortelle litt mer om i dette blogginnlegget. 

Ett av læringsmålene for turen var å "lære noen grunnleggende ferdigheter i friluftsliv knyttet til leirliv, gapahuk, bål, mat, utstyr og orientering". I den forbindelse snakket vi om ulike båltyper og når de forskjellige båltypene ble brukt. Vi valgte å holde oss til pyramidebål, pagodebål, nying og stubbebål, men det finnes selvfølgelig flere måter å bygge bål på enn disse.

Foto: http://tonnaopaotur.blogspot.no

Pyramidebål er den vanligste båltypen og det mest brukte friluftslivbålet i forbindelse med barn. Bålet bygges opp innenfra med lettantennelig materiale som bark og trefliser. Deretter bygges bålet utover med større og større vedkubber etterhvert som bålet tar ordentlig fyr. Det er viktig å ha en del brensel lett tilgjengelig i starten, slik at man kan mate på til bålet brenner godt. Ulempen med et pyramidebål er at det er svært ustabilt og raser fort sammen, i tillegg til å fungere dårlig under våte forhold. 

Navnet Pagodebål kommer av bålets utseende, som kan minne om et asiatisk pagodetempel. Bålet brenner godt selv om veden er fuktig, og derfor egner pagodebål seg spesielt godt til vinterstid hvor forholdene er våte. Om vinteren må man først grave vekk et område der bålet skal være, slik at bålet ikke synker ned i snøen og kveles av oksygenmangel når det blir varmt (Båltyper: Pagodebål, 2013). Deretter legges tre store vedkupper parallelt med en viss avstand i bunnen. Oppå legges det to nye, litt mindre, vedkubber på tvers, og slik fortsetter man i et par lag oppover. Inne i "pagoden" settes mindre flis, bark og never oppreist, som en pyramide. Pyramiden fungerer som opptenningsmateriale og pagoden fungerer som ly for vind og vær. Samtidig skal det være nok lufttilgang og plass til at gnister og glør skal kunne arbeide seg nedover i treverket (Båltyper: Pagodebål, 2013).  

Her kan du se en video om hvordan man lager pagodebål. Fra 1.09 og utover (Pagodebål, 2011):

Bare å glede seg til morgenkaffen. Foto: http://turtipset.blogspot.no

Den tredje båltypen vi snakket om var noe ukjent for meg og ble kalt en nying. Nying er et bål som før i tiden ble brukt av tømmerhoggere. De overnattet ofte i skogen hvor det alltid var tilgang til frisk ved. Da trengte de et bål som kunne passe seg selv gjennom natten og likevel ha glør til kaffekjelen morgningen etter. En nying kan brenne helt alene i 8 timer, hvis man bare har grove nok stokker, og egner seg derfor godt som nattbål. I tillegg er den veldig praktisk til matlaging. Til en nying trengs tre kraftige stokker (unngå gran, de gnistrer en del). To av disse legges parallelt med litt mellomrom imellom, der det fylles på med kraftige kvister, og deretter tynnere kvister og never. Så legges to ferske pinner på tvers, i hver enda av stokkene. Den siste stokken plasseres over disse igjen. Da får vi en Y, der det kan etterfylles med never og kvist i Y´en så lenge det trengs (Nyingsaga og nyingen, 2002). For å stabilisere nyingen under nedbrenningen brukes to pinner i hver ende, som setter ned i bakken på skrå, og møter hverandre over den øverste stokken. Dette gjør at nyingen ikke raser sammen eller den øverste stokken ruller av, og bålet holder seg natten igjennom. 

Vanskelig med stubbebål, men like blid. Foto: Rebecca Sortland

Stubbebål var den siste båltypen som ble nevnt, og blir også kalt for et kokeplatebål, på grunn av dens jevne overflate. Den avgir god varme og er godt egnet til matlaging, men er litt vanskelig å få til å fungere godt. Dette fikk jeg selv erfare da jeg senere skulle teste et kokeplatebål. Man må ha en rund og tykk vedkubbe som blir plassert på høykant, som en stubbe. Deretter hugges eller sages det dype hakk i den. Nede i de utsagede hakkene legger man lettantennelig materiale som flis og bark, før man tenner på (Å lage bål, 2013). Utfordringen kan ofte være at det kommer for lite oksygen ned i hakkene, slik at flisen og barken ikke tar fyr. Av egen erfaring vil jeg påstå at hakkene mine var for smale slik at jeg nærmest tettet hakkene når jeg fylte på med opptenningsved. Hadde jeg gjort hakkene bredere ville forhåpentligvis flisen og barken tatt ordentlig fyr, og kaffekjelen kunne etterhvert blitt satt direkte på stubben, "kokeplaten", hvor den ville stått stødig. 

Etter å ha lært om ulike båltyper og prøvd de ut i praksis, føler jeg meg nå tryggere på hvilke båltyper som passer best i ulike situasjoner. Jeg føler også at jeg har blitt flinkere til å konstruere forskjellige bål på egenhånd. Kunnskapen min om bål har blitt mye bredere og nå kan jeg benytte meg av andre bål enn bare pyramidebål. Dermed kan man si at både læringsmålet knyttet til bål, men også leirliv og matlaging har blitt nådd. Bål er en stor del av leirlivet og en betydningsfull faktor for matlaging ute. Men aller viktigst - bålet er et samlingspunkt!

Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Litteraturliste:
Båltyper: Pagodebål. (2013). Hentet fra http://89.221.244.58/~nitedals/?p=243 februar 21, 2013
Jacobsen, R. (2013). Å lage bål. Hentet fra http://bushcraft.no/a-lage-bal/
Nying - et bål som varer lenge. (2012). Hentet fra http://turtipset.blogspot.no/2012/12/nying-et-bal-som-varer-lenge.html
Nyingsaga og nyingen. (2002). Hentet fra http://www.adrenaline.no/vandre/2002/nyingsaga/index.htm
Pagodebål. (2011). Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=mrxd6MIJijk
Tønnessen, A., V. (2014). Tur til Rutlin og bålbrenning. Hentet fra http://tonnaopaotur.blogspot.no/2014/12/tur-til-rutlin-og-balbrenning.html

FØR DET BRAKER LØS

Hei ja! Dette er en liten test for å kontrollere at de digitale ferdighetene sitter som de skal. Vil derfor dele noen bilder fra turen jeg og klassekamerat Maria hadde på Hardangervidda i november 2014. Turen gikk fra Finse til Skurdalen, en tur med mye godt humør, fint vær og en god del kalde netter. En real jentetur.

Kort mellom høst og vinter. Foto: Privat

Hardangervidda viste seg fra go´sia. Foto: Privat

"Når nettene blir lange og kulda setter inn..". Foto: Privat

Helt greit å spise frokost her. Foto: Privat

Hardangerjøkulen smyger i bakgrunnen. Foto: Privat